Norsken og jeg

Norsken og jeg ble kjent for lenge, lenge siden. Da var norsken tomme ord jeg ikke forsto, ord som ble musikk for små ører. Etterhvert ga denne musikken mening. Ord som mamma og pappa ble knyttet opp mot de to menneskene jeg elsket, og senere var ordforådet enda større. Da kunne jeg si smukk, natta, hei og hade.

Norsken og jeg har vært sammen hele livet. Etterhvert hjalp norsken meg å få venner, leke og fortelle at jeg hverken likte tran eller fisk. De hjemme trengte ikke lenger gjette hva jeg hadde tegnet i barnehagen, norsken og jeg fortalte det. Heldig for dem.

En hel evighet senere ble norsken noe jeg hadde med meg hjem, og måtte ta med på skolen dagen etter. Norsken fikk tidsfrister. Norsken ble ikke lenger bare snakk og komunikasjon, men også bokstaver, ord, rettskriving og lesing. Norsken og jeg hadde akkurat blitt så godt kjent med hverandre at vi ikke lenger tenkte på hverandre. Men så ble vi gjennforent. Denne gangen tvungent, men jeg likte det. Endelig lekser.

Senere ble det flere og mer omfattende lekser, og norsken og jeg ble lei av hverandre. Men vi hadde noen lyspunkt. Gode karakterer eller morsomme oppgaver ga oss gnist til å fortsette. Og vi holder på enda...